Innmønstring av Dansk-Svensk Gårdshund

Av Helene Riisgaard Pedersen

Bakgrunn og historie

Mange hunderaser opplever problemer med innavl og genetiske sykdommer. For nasjonalrasen dansk/svensk gårdshund finnes det heldigvis en nærliggende løsning. Gjennom innmønstring av hunder uten stamtavle kan rasen tilføres ny genetisk variasjon, og dermed sikres en sunn og robust fremtid.

I 1986 fantes det ingen dansk/svensk gårdshund med stamtavle. Både i Danmark og Sverige begynte man derfor å innmønstre, altså ta inn hunder man visste lite om bakgrunnen til. Disse hundene ble krysset på tvers med det formål å bygge opp rasen. Det resulterte i et bredt spekter av typer og feil – både kosmetiske og helsemessige. Etter hvert ble rasen mer stabil, og oppdrettere kunne bedre forutse resultatene av sine kombinasjoner. Likevel kan overraskelser fortsatt dukke opp, fordi gener ikke alltid viser seg i hundens ytre. Det kan være lang pels, overbitt eller blå øyne. Noen feil er kun kosmetiske, andre har betydning for hundens velferd og bør utelukkes fra avl. For å bevare kvaliteten er det viktig å forstå disse genetiske mekanismene og arbeide ansvarlig med dem. Dansk/Svensk Gårdhundeklub (raseklubben i Danmark) har nå et stort erfaringsgrunnlag etter mange års arbeid med dette.

Innavlsgrad kan være en falsk trygghet

Når man planlegger kombinasjoner, beregner man ofte innavlsgrad mellom to hunder. Den viser hvor nært beslektet de er i opptil åtte generasjoner. Men dette gir ikke alltid et riktig bilde, da mange flere generasjoner ligger bak. To hunder kan ha 0% innavl i åtte generasjoner, men likevel stamme fra de samme forfedrene lenger bak. Da tilfører kombinasjonen ikke nytt genetisk materiale. Lav innavlsgrad er derfor ingen garanti for genetisk variasjon.

Dessverre er det en utbredt misforståelse at lav innavlsgrad er det samme som genetisk sunnhet. Genetikere har lenge påpekt at dette tallet bare viser en liten del av bildet. Dersom grunnlaget – de første generasjonene – er identisk, kan innavlsgraden ikke si hvor like genene egentlig er. Derfor er det avgjørende å ikke bare stole på innavlsgrad, men også vurdere hundenes genetiske bakgrunn mer dyptgående. 

Skjulte konsekvenser av raserent avl

Mange raser stammer fra svært få grunnleggere (foundere). Selv store populasjoner kan derfor være genetisk like. Denne ensartetheten fører ofte til innavlsdepresjon og rasespesifikke sykdommer. Eksempler er berner sennenhund, collie og broholmer som sliter med reproduksjon og sykdommer. Rasespesifikke sykdommer er ofte polygenetiske og kan ikke avles bort, fordi hele populasjonen bærer anleggene. Bare nytt genetisk materiale kan tilføre nødvendig variasjon.

Problemene viser seg bl.a. ved hannhunder med dårlig sædkvalitet, tisper som ikke kommer i løpetid, eller kull der alle hannvalper er kryptorkide. I mer alvorlige tilfeller ser man sykdommer som rammer hele rasen, som tarmsykdom hos norsk lundehund, tidlig kreft hos berner sennenhund eller hjertesykdom hos cavalier king charles spaniel. Felles for disse sykdommene er at de ikke kan avles bort, fordi alle hundene i rasen bærer de samme genene.

Dansk/svensk gårdshund har en unik mulighet

Den dansk/svenske gårdshunden har mange ulike grunnleggere. Det gir et godt utgangspunkt sammenlignet med raser som stammer fra svært få individer. Men hver gang et individ ikke brukes i avl, mister rasen genetisk variasjon. Selv kullsøsken er genetisk forskjellige. Mange oppdrettere er bevisste på å sikre mangfold, men det krever at man aktivt tar i bruk nye linjer i avlen.

Vi vet at de opprinnelige grunnleggerne ikke var helt ubeslektede, og selv om stamtavlen ikke viser slektskap, finnes det sannsynligvis genetiske overlapp. Derfor må man se utover stamtavlen og i stedet fokusere på reell genetisk variasjon. Det har alltid vært åpenhet for å inkludere nye grunnleggere, og nettopp derfor er stamboken for dansk/svensk gårdshund fortsatt åpen.

Løsningen kan være innkryssing

Mange raser forsøker å løse problemene ved å tilføre nytt blod fra andre raser. Lundehunden i Norge har f.eks. brukt islandsk fårehund og norsk buhund. Men dette krever nøye utvalg, siden de fleste raser selv har få grunnleggere, og dermed kan innkryssing risikere å ikke tilføre reelt nytt blod. Reell variasjon oppnås bare ved å bruke hunder med ulik opprinnelse.

Et vellykket innkryssingsprosjekt må derfor planlegges nøye for å sikre maksimal spredning. Man bør også unngå å bruke flere individer fra samme eksterne rase, med mindre man vet at de kommer fra ulike linjer. Slik har man lykkes i andre land, og dette kan inspirere til lignende prosjekter i Danmark hvis behovet oppstår.

Innmønstring i Danmark er vår sjanse

I Danmark finnes det mange «dansk/svensk gårdshunder» uten stamtavle, men med rasetypisk temperament og egenskaper. Disse kan være en verdifull kilde til nytt genetisk materiale. Det er faktisk ønskelig at de ikke er 100% renraset, for jo større variasjon, jo bedre. På den måten kan vi bremse tapet av genetisk mangfold, og dermed risikoen for rasespesifikke sykdommer, slik at vi sikrer en sunn rase fremover.

En annen måte å bremse tapet på, er å sørge for at mer enn én valp fra hvert kull brukes i avl. Derfor anbefaler gårdshundklubben at oppdrettere – i tillegg til å beholde en tispe selv – også oppmuntrer valpekjøpere til at minst én søster får et kull.

Papirløse gårdshunder er ofte resultat av mange års bevisst avl uten stamtavle, med både riktige egenskaper og temperament. Selv om det kan forekomme mindre variasjon i utseende, treffer første generasjons avkom av en innmønstret og en stambokført hund ofte svært godt på rasetypen. Derfor utgjør disse hundene en viktig ressurs.

Sverige har stengt for innmønstring

I Sverige finnes det ikke samme tradisjon for uregistrerte gårdshunder. De fleste hundene uten papirer der har allerede aner med stamtavle. Derfor ble innmønstring stoppet i 2005, da man så at nye hunder ikke tilføyde reelt nytt blod.

Det gjør det desto viktigere at Danmark fortsatt benytter denne muligheten. Vår uregistrerte populasjon representerer en unik sjanse for å tilføre rasen nytt blod. Det er avgjørende at vi bruker den muligheten ansvarlig og langsiktig.

Oppfølging og videre avl er nøkkelen

Innmønstrede hunder gagner bare rasen dersom også deres avkom brukes i avl. Derfor må oppdrettere bruke både innmønstrede hunder og deres etterkommere. Slik kan variasjonen spres. Siden 1987 er det jevnlig innmønstret hunder. Siden 2020 er seks hunder innmønstret i Danmark, og avkom finnes nå både i inn- og utland. De har vist seg sunne og rasetypiske, og mange har fått excellent og excellent med CK på utstilling.

Rent praktisk vurderes hundene av Mikael Tranholm eller Birgitte Schjøth, og de DNA-testes fri for PLL. For at arbeidet skal gi varig effekt må også 1. og 2. generasjon brukes aktivt videre. Erfaringene gjennom mer enn 35 år har vært positive, og understreker potensialet i å fortsette innmønstringen.

En innmønstret hund og dens avkom får et ordinært DKK-registreringsnummer, og kan stilles ut og konkurrere på lik linje med andre DKK-hunder om nasjonalt certifikat og championat. Men de kan ikke oppnå CACIB, junior- eller veteran-CACIB i FCI før stamtavlen igjen er komplett med tre kjente generasjoner.

Oversatt av Camilla T. Simmenes. Les den originale artikkelen av Helene Riisgaard Pedersen her